Det grunnleggende driftsprinsippet for mekaniske trykkinstrumenter (som den vanlige Bourdon-rørtrykkmåleren) innebærer bruk av elastiske følerelementer (f.eks. fjærrør, membraner, kapsler eller belg) som gjennomgår elastisk deformasjon under påvirkning av trykk. Denne deformasjonen forsterkes av en transmisjonsmekanisme-som vanligvis består av forbindelsesstenger og tannhjul-for å drive en peker som indikerer den tilsvarende trykkverdien på en skala.
Den vibrerende-trådporevanntrykksmåleren er en type elektronisk trykkmåler; dens struktur består hovedsakelig av et metallhus, en porøs filterstein, en sensor (kjernekomponenten) og en signalkabel. Under drift passerer trykkvann gjennom den porøse steinen inn i trykkkammeret og virker på en trykkfølsom membran, og får den til å bøye seg. Denne avbøyningen endrer spenningen på en festet ståltråd, og endrer dermed ledningens naturlige resonansfrekvens. Ved å måle denne frekvensforskyvningen og bruke formelen P=K(fo² - fi²)-der P er porevannstrykket, K er kalibreringskoeffisienten, fo er startfrekvensen, og fi er den målte frekvensen-kan trykkverdien beregnes.
En trykkmåler av stempel-type er en presisjonsenhet som brukes til å måle eller generere trykk basert på prinsippet om kraftbalanse. Kjernedriftsprinsippet involverer eksternt trykk som virker på det effektive området til et stempel for å generere en oppadgående kraft, som balanseres av den nedadgående gravitasjonskraften til standardvekter påført systemet. Når stempelet når en suspensjonstilstand (likevekt), kan systemtrykket beregnes ved å bruke kraftbalanseformelen P=F/S (hvor P er trykk, F er vektkraften og S er det effektive arealet av stempelet). Moderne stempelmålere bruker ofte forskyvningssensorer for å overvåke stempelets små forskyvninger eller driftstilstand, og konverterer denne informasjonen til elektriske signaler for kontroll- og avlesningsformål.
